Erindringer fra Nablas barndom

Kjære Nabla-brødre

På oppfordring skal jeg gi noen glimt fra Nablas tilkomst og barndom. Jeg har dessverre ingen notater å bygge på, og gjengivelsen blir derfor nokså fri efter hukommelse.

En professor skal ha sagt: "Jeg forstår så godt dere unge, jeg har selv vært ung - yngre enn de fleste." Denne replikk kan passe bra på Nabla, for så vidt som den i hvertfall har vært mindre enn de fleste. Da vi startet var der kun to studenter ved linjen for Teknisk fysikk, og det var det meste der hadde vært på mange år!

Dette var midt under krigen med tysk okkupasjon, og vi hadde få ting å glede oss over og fant ut at vi skulle lage en linjeforening for å ha et påskudd til litt moro. Foreningen ble stiftet den 20. mars 1943. Navnet Nabla kom vi fort fram til. Vi syntes vår Nabla-operator var vesentlig verdigere enn Omega-tegnet som elektrostudentene brukte. Den skulle symbolisere linjens høye akademiske standard. Da vi var bare to studenter, måtte vi spe på med våre trondhjemspiker, nu våre koner. Vår avdelingsforstander, dosent Sture Koch var selvskreven og likeså hans kone. Koch fikk tittelen Deus ex Machina, og konen ble Deus ex Machinmester. Innvielsesseremonien foregikk i store Fysiske auditorium. Ved hjelp av en Tesla-transformator slo vi store gnister fra Nablaoperatoren til den arme novise. Dette satte stor skrekk i våre damer og så virkelig meget farlig ut.

Å holde fester den gangen var ikke lett. Det var nesten umulig å få tak i noe som helst spiselig utover de høyst triste, daglige rasjoner, så alle fester måtte skje på spleisebais. Jeg husker at min svigermors potetkaker sto høyt i kurs og ved en anledning at der ble servert fyrstekake, laget av grovmalt mel, poteter, tran og kunstig søting. Det var dog ikke alle som klarte å spise denne kake. Såvidt jeg husker, ble der foruten Torgersen, meg selv, Koch og våre koner, bare opptatt en ny komponent i Nabla, nemlig dosent - var han vel - Sinding, som foreleste sosialøkonomi og var en meget morsom og hyggelig mann med kontor på Fysisk Institutt. Han holdt på å få hjertefeil av skrekk, da nabla-operatoren freste mot hans hode. Ellers hadde vi jo en avis, hvor vi forsøkte å lage en slags science fiction-historie om "Lynhjerne og hans bedrifter."

Det var kanskje morsomt for dere å høre hvordan vi hadde det på Teknisk Fysikk den gangen. Vi var, som sagt, bare to studenter som holdt til på rom nr...(det får dere oppgitt av Torgersen) som vi var meget stolte av. Som arbeidsoppgave øvet elektronikk en sterk tiltrekning. Den gang var jo radioene belsaglagt av tyskerne, og det var forbudt å ha radio i det hele tatt. En av de ting vi bl.a. drev med var å reparere radioer for folk, og vi bygget også sammen en del gamle chassier til et radiosett ved å forbinde noen ledninger bak et skap, og ved hjelp av dette arrangement hørte vi da hver dag nyhetene fra London, hvilket var høyst ulovlig og forbundet med meget stor risiko. Undervisningen den gang var så som så. Vi fikk ingen forelesninger i teoretisk fysikk, og våre laboratorie oppgaver fant vi stort sett på selv. Vi hadde det koldt på hyblene våre, og jeg for min del fyrte bare opp lørdag og søndag og var derfor på instituttet til jeg skulle hjem og legge meg.

En annen karakteristisk ting fra den tiden er at vi laget middagsmat på laboratoriet. Nede i byen var middagsserveringen uhyre skral. Jeg husker Trønderheimen serverte klippfisk med kålrot til, uten poteter. Der var hverken kniv eller gaffel. Vi måtte spise med skje, og i stedenfor smeltet smør, saltvannsløsning jevnet med grovmel. Takket være våre kunster udi destillasjon og trondhjemsfolkets store elskverdighet, klarte vi i blandt i forretningene å få tak i ett og annet som ikke var for hvem som helst. Jeg husker således at jeg en gang fikk noe av en hestefot. Den ble kokt i autoklav og ble til en herlig betasuppe som jeg hadde mat av i tre - fire dager. Vi stekte i tran, og jeg tror neppe at noen av dere ville ha den maten vi spiste med meget god apetitt.

En annen bigeskjeft var å "lage sølv." Vi kjøpte sølvnitrat for hundreogtredve kroner kiloen, løste det i vann og felte med natronlut, tørket og satte en sveiseflamme på. Sølvhydroksyd ble da spaltet og smeltet. Vi lot det dryppe ned i koldt vann og fikk et granulat av finsølv som var meget eftertraktet, idet man ved å levere det inn til sølvsmedene kunne få kjøpt sølvtøy, hvilket ellers ikke var å få. Smeltingen laget en forferdelig røk, og dessuten var det praktisk talt umulig å behandle sølvnitratet uten å få det på fingrene eller i ansiktet, og det var iblant folk å se som lignet mere neger enn hvit, særlig fordi enkelte på Kjemi brukte en annen metode - med elektrolyse, tror jeg det var - som ved en eller to anledninger førte til eksplosjon, hvorved sølvmakeren fikk hele sølvnitratsuppen i ansiktet.

Mot slutten av krigen var der nesten ingen studenter igjen på høgskolen, idet Hjemmefronten hadde bedt studentene forlate byen, dog med unntagelse for hjelpeassistenter, assistenter eller andre som var knyttet til høgskolens drift eller undervisning. Begge vi var i denne kategori, men det var en trist tid for NTH, selv om vi unge hadde en forunderlig evne til å kose oss likevel!

Selvom undervisningen kunne være så som så, lærte vi i allefall å arbeide selvstendig, og vi hadde den store fordel at vi på Teknisk Fysikk kunne sammensette vår fagkrets som vi selv ville, mens det på alle de andre linjene var svært begrenset valgfrihet. Det erhyggelig for oss nu å vite at linjen for Teknisk Fysikk har utviklet seg til å bli en stor og viktig linje og at vår linjeforening Nabla - som ble stiftet under så kummerlige kår har klart å overleve disse tyve år. For dere kan det sikkert synes som om tyve år tilbake i tiden referer seg til en fjern oldtid, men jeg kan forsikre at for meg var det litt av et sjokk å høre at det virkelig er tyve år siden.

Tiden går så alt for fort.

Hilsen

Rich.H. Westergaard