Hallo Olavs menn,

Jeg lar meg inspirere av Eriks oppfordring, selv om jeg vel er det mest beskrevne blad blant oss. Det er tross alt ikke alle som har egen hat-lobby i internettet. Men noe nytt, for enkelte, er det likevel kanskje i disse linjene.

Status quo? Jeg er fornøyd med å ta ett år av gangen. Tingene har hatt en tendens til å forandre seg, med en dynamikk som jeg av og til bare har kunnet føle meg revet med av.

Etter 30 års liv med Karen orket jeg ikke mere og skilte meg med stort tap av eiendeler og penger, men stor gevinst for sjelen. Det var mye følelsesmessig krutt i alt dette, mange tanker for sene nattetimer om hvorfor og hvordan ditt og datt. Det er utrolig hvor fleksibelt mennesket er, hvordan vi kan tilpasse oss gitte omstendigheter og fortrenge det ubehaget som ligger innebygget i det. Jeg må ha vært en mester i fortrengning. Det ligger adskillig selvbebreidelsesmateriale i det at man har vært (eller kanskje spilt?) snill, hjelpsom, kjærlig ektemann i 30 år, og så stikker man plutselig av. Helt nødvendig, antagelig, men til stor skuffelse for den forlatte. Huff ja. Men tross alt dette har jeg ikke hatt så mye som ett øyeblikks anger over avgjørelsen.

Dette fulgte på bruddet med ingeniørtilværelsen noen år tidligere, og flyttingen fra California til Tyskland. Status movendi, heter det kanskje? Quo vadis, Peter? Det er ingen tvil om at jeg er lykkeligere med mitt arbeidsfelt som musiker og sanger, men jeg har vært lenge nok i bransjen (et dusin år) til å ha fulgt dens atmosfæriske strømninger både opp og ned (mere om det med hat-lobbyen siden) og kunnet utvikle en viss resignasjon. Jeg liker fortsatt å synge, regner med å gjøre det til jeg kan trekke på mine opptjente pensjonspoeng her og der, men andre ting enn yrkesmessig ambisjon er blitt viktigere.

Jeg har giftet meg igjen, med en tysk dame, Katharina, som byr meg på gleder og en oppfyllelse jeg bare hadde kunnet drømme om i resten av mitt voksne liv. Jeg har et håp om å kunne bringe det til 30 år med henne også, tross Ulfs betoning av mangel på garanti. I min familie har vi stort sett gode basis-organer og en statistisk forventning av lengre liv, selv om jeg tydelig merker at alderen kommer.

For arbeidsoppgaver som pensjonist har jeg i hvert fall sørget. Her i leiligheten løper lille Helene rundt og gleder oss, og snart kommer det et søsken til, tilsynelatende en gutt. Om vi inviterer flere, har vi fremdeles ikke avgjort. Jeg finner det utrolig spennende å oppleve et helt nytt kull barn. Jeg lurte naturligvis litt på hvordan kreftene ville holde med "fulltids barnebarn", så å si, men det går faktisk bra. Helene sover stort sett bedre enn jeg, og Katharina er fantastisk til å avlaste meg når det trengs for forestillinger og slikt. Barnebarn har jeg også, men de er i Texas, og dem kan jeg bare følge på lang avstand. Merker nok at de er søte, men ikke stort mere.

Det med yrket: etter to-tre år i hhv Augsburg, Darmstadt og Berlin (behørig rapportert i disse sider) er vi nå i Freiburg, og her er det bra, og hvis forholdene i teateret holder seg noenlunne fornuftige, blir vi her. Jeg har gode roller å synge, og selv om teaterledelsen har stor tro på en postmoderne, dekonstruksjonistisk, heslig stil, lar det seg leve med. Jeg får fremdeles ett og annet oppdrag vekk herfra, der man fremdeles tror på verdien av å fortelle historier med teateret, og privatlivet er i orden og gir meg gleder til å oppveie eventuelle frustrasjoner på jobben. Litt trist at det blir slik, og derav kommer tankene på pensjon...

Så var det hat-lobbyen, da. Jeg ser selv ikke stort etter dem, men det finnes en gruppe Wagner-interesserte operafans som ser rødt når de hører mitt navn, og av og til kommer jeg over informasjon som tyder på at de ikke har glemt meg. Jeg hadde jo min Bayreuth-debut i 2003, i en stressfull periode, preget av min skilsmisseprosess og dessverre også en alvorlig prostata-infeksjon. Min premiere, to uker etter mitt siste tilbakefall og sykehusopphold, var ikke så vellykket, og pressen var negativ, berettiget nok, i grunnen. De bloggende Wagnerianerne var direkte hatefulle, og dette har, tilsammen, ført til et raskt fall fra Olympen. Jeg tok naturligvis mine problemer alvorlig, og hver forestilling ble bedre enn den forrige, men siden den gang har mine positive pressekritikker stort sett forsvunnet. I 2004 ble jeg regelmessig buet i Bayreuth, alltid av en liten, lydsterk gruppe menn (man hører slikt fra scenen), og selv i København, der jeg selv mente jeg gjorde en god jobb med samme rolle, dukket de opp i siste forestilling og lot meg få høre hvordan de så på at jeg besudlet deres elskede Wagner. Det er nok ikke mye jeg kan gjøre med dette. Presse og fans ser etter nye stjerner. Meg har de avskrevet, og det skal mye til å gjøre et comeback i deres gunst. Derav også tanker i retning pensjon. Tross dette mener jeg at jeg gjør en god jobb, og det finnes andre som er enige. Det er jo en trøst. En kunstner har to verdikomponenter, en PR-verdi og en bruksverdi. Jeg har mistet PR-verdien.

I privatlivet fokuserer vi naturligvis på det nærmeste, og hittil har dette helst, pussig nok, ført til mindre stress. Når jeg har tid, går jeg turer i Schwarzwald. Som Erik B skrev, blir det de mykere sportartene som er aktuelle. Vandringer på 3-4 timer i godt tempo, med tusen meters stigning, er trening god nok for meg. Kanskje det kommer vinter igjen, da står skiene klare. Det finnes ganske store områder med mere enn 1000 meter over havet, der naturen er vakker, utsiktene ofte store og hjertet slår friskere enn i lavlandet, i hvert fall for meg. 

Livets mening? Jeg skiller der mellom livet som fenomen og livet for meg, for hver enkelt. "Livet" er nok der rett og slett for å leve videre, og biologien sørger for det. Individuelt tror jeg på oppgaven å være det best mulige menneske, tro mot seg selv og godhjertet mot sin neste og tolerant overfor hans behov i den samme prosessen. "Imitatio Christi" kan man kanskje si med Thomas a Kempis. I hvert fall en komplisert oppgave, hvori man finner "The razorblad of life" som Tom Lehrer uttrykte det. Livskunst, visdom. Jaja. Jeg ser med stor interesse på hvordan Helene finner sin vei opp på barberbladet.

Jeg plages av tanker på hva vi gjør ved å brenne de fossile brennstoffene. Ikke bare de vanlige fanomenene som studeres, oppvarming, f.eks. Jeg tenker på den paleontologiske historien, på en verden før karbonet var gjemt i jorda, da hverken mennesket eller "andre dyr" var å finne. Ikke noe livsgrunnlag før karbondioskydet og de andre giftige kullforbindelsene ble bundet og gravd ned og plantene kunne gi oss det overskuddet på oksygen, og vel også kalk, som vi trenger. Nå har vi funnet skatten, så å si, graver den opp og sender karbonet tilbake dit det ikke gjør oss noen tjeneste mere. Man merker allerede nå at havet blir surere. Tanken på at man kanskje om hundre år vil kunne utrydde alt liv i havet som baserer seg på kalsium-eksoskjeletter, og det er det meste av livet som vi nå kjenner det, er trolsk for meg. Umulig er dette ikke. Gudskjelov klarer vi vel ikke å frigjøre alt karbonet, men vel nok til at man forandrer livsvilkårene temmelig radikalt. Jeg ser ingen tegn til at menneskene ikke ønsker å bruke mere fossile brennstoffer. Det er i høyden snakk om hvor fort det skal skje. Er prosessen reversibel? Kan man forbanne karbonet under overflaten igjen? Slike tanker plager meg.

Like fullt, gode nye år ønskes for mange år framover!

Peter