I 2004 dro vi til Italia for å følge i Galileos fotspor fra Padua via Firenze til Pisa (feil vei?)
Deltakere: Einar og Turid, Jo og Mette, Øystein og Eeva-Lisa, Arvid og Eli, Terje, Peter, Kjetil og Astrid, Prikken og Astrid, Erik og Ida. Måtte tallet dobles til neste gang.
Etter 3 dagers chill-out i Venezia, forenes vi med de nyankomne i baren på hotell Corso og kastes raskt inn i uløselige dualismer som menneske/Gud, jorda/sola, tog/buss og utover kvelden det egentlige hovedspørsmål: druesaft/druedamp, vin eller grappa.
Vi starter sivilisert med degustazione av en passende vin: Notte di Galileo, en fet Merlot/Cab. Sauv. Colli Enganei 2001. Noen rakk flere glass i 2.etg over Cafè Pedrocche, et sentralt sted for det revolusjonære potensiale i kafékulturen februar 1848 (jfr. Puben 120 år senere)
Kveldens høydepunkt var allikevel et gedigent langbord i friluft med udisiplinert blindgjengeri i mat og vinkart. Utrolig nok ble det tryllet fram himmelske anti-pasti, hovedretter og desserter. Bare inntrønderen hadde hodet kaldt nok til å holde vin-nivået oppe. Da noen overmodige mumlet grappa under kaffen dukket destillatet opp i 3 svært ulike varianter: Straight (5L), m/jordbær i hendig likørkaraffelformat og snobbeversjoen (XO). Overgangen til tannpuss var så utenkelig for noen (trøndera og en bekymret reiseleder) at vi re-åpnet baren på hotellet før all jet-lag var justert
Foruten gastronomi hadde turen to sidetema: kunst – og vitenskapshistorie og som utmerket guide i Padova hadde Erik B ordnet en Keiser Fjellkuk (Cesare Montecucco) som pisket oss rundt i byen før vi helt var klar for nattforelesning. Men plutselig satt vi i Scrovegni-kapellets videorom og ble desinfisert, dehydrert og dekonstruert før vi ble sluset inn i helligdommen som ble utsmykket av Giotto for 700 år siden. Fantastisk nærværsmagi selv om infrastrukturen tok noe av saften ut av opplevelsen for en følsom sjel. Verd å merke seg. Maria lå faktisk og fødte, og: Begråtelsen av den døde Jesus m/engletårer. For utforskning av renessansen i kunsten: begynn her. (Litteratur: Bibelen og Petrarca, en lokal dikter; Sonetter til Laura)
Universidad de Padova
Raskt sceneskift med Keisern snart foran, snart bak, til fots og på sykkel, som en fårehund, på skrå gjennom trafikken til inspirerende runde i Vitenskapsmuseet i kjellern. Stikkord: Astrolab og Kromatiske avvik. Visuelle effekter, planeter og stjerner, overskygget og overdøvet alle de vakre ordene som strømmet ut av vår sveisne omviser.
Ut å gå igjen til hovedretten: Universidad de Padova, stiftet i 1222, Galileos lærested, Anatomisalen fra 1594 opplevd fra likets perspektiv og ikke minst Elena Lucrezia Corner Piscopia (uteksaminert i 1678). I følge Fjellkuken var det kanskje Gabriel Fallopio som sa: La nå jorda og sola gå som de vil, det vil alltid være mennesket som er i sentrum (linguistisk trick)
Nå merkes kjøret, og noen av lurer oss ned på Brek Brek, et elskelig sted med tappekran for hvasomhelst. Andre, vi også etter hvert, piler rundt i Palazzo della Regione med fornuftig størrelse på rommene: 27 x 80 x 27 m.
Mest minneverdig: Basilica di Sant’ Antonio med kupler og spir, levningene av St. Antonius fra Lisboa (1195- 1232). Helgenerklært bare 11 mnd senere, Fransiskanermunk som var snill med barna og som besøkes av en endeløs rekke troende som berører sarkofagen med hendene. Hans stemmebånd og underkjeve og tunge kan beskues i et utrolig relikviealter helt utenfor tid og rom. Etter dette: botanisk hage med stille stier, kjølige springvann, Goethes palme og milde tanker. Foran kirken: Den spraglete katten ” Gattamelata” av Donatello ( ca 1450 ), en av de tre essensielle rytterstatuer ( De andre: ”Marcus Aurelius” i Roma og ”Colleoni” av Verrocchio i Venezia )
En by full av undere, 24 timer gir bare en forsmak, men togansvarlig Terje Andersen ekspederer oss sørover til Toscanas herligheter der Peter Klaveness står klar og blid, etter 70 mil fra Freiburg, i resepsjonen på hotell Galileo, Via Nazionale. En sen aftens på markedsplassen dokumenterer at vi er kommet 2 skritt nærmere Dollar og Yen- turismen, men vi har slagplanen klar: blå T-skjorter i morgen.
Museo Di Storia Della Scienza
God frokost er nok en svært protstantisk øvelse, men her var det faktisk både müsli og ristaloff. Stoler var imidlertid mangelvare så vi fikk trene i kø-dannelse. Noen av de sprekeste hadde rukket første bordsetting og unnagjort et par kirker og parker allerede. I spredt uorden samles vi i Museo di storia della Scienza og til flere av damenes forskrekkelse får vi igjen inspirert omvisning i astrolab og teleskop. Til spredte protester foreslo guiden at vi sikkert brukte noe lignende i vår studietid. Det var ikke langt ifra. På loftet i gamle fysikk er det sikkert grunnlag for et vitenskapsmuseum i Trondheim også.
Ellers kunne vi observere ulike teknikker i lesing av utstillinger, noe som ble tydeligere i Uffizi-galleriet. Noen vandrer i jevnt tempo fra rom til rom etter oppmerket løype. Andre fortaper seg foran et enkelt objekt før de oppdager at alle andre har forlatt rommet og huset. Den mest drevne teknikken var kanskje noen seige drag framover for å orientere seg i hva som er i vente og så gjøre noen korte sveip tilbake for å holde kontakten og konversere, nesten som planetbanene sett fra jorden. Effektivt!
I første etasje en utmerket samling velocipeder, men kjent stoff for R & B’ere. I kjelleren en fin Kosmologi utstilling med gjennomgang av den kjente astrofysiker-rekken: Ptolomeus – Kopernikus – Tycho Brahe – Galileo – Kepler – Newton.
Lunsj på Omero
Oppe i lia 2-3 km sør for sentrum ligger Arcetri. Her har Olav G funnet et passende spisested rett over gata for et av Galileos bosteder. Et av turens høydepunkter både gastronomisk og geografisk. Bruschetta med kyllingleverpostei, Bistecca Fiorentina med squashblomst – tempura( ! ) og en praktfull Toscaner fra en landsby som Einar og Turid hadde tørrlagt fra før. Avslutningen var et rullende dessertbord der vi dessverre fikk velge bare 1 hver.
Med denne dosen vandret vi ut i det pastorale landskapet, poetisk i sjelen, mens små glimt av il Duomo, Arno og Ponte Vecchio dukket fram mellom sypressene og samtalene vandret fritt omkring ”time-share prosjektet” R & B’s residens i landlige Toscana med kort vei til resten av verden.
Og der, ut av ingenting, en romansk praktkirke San Miniato al Monte med sin spesielle grønne og hvite marmorfasade og svale og vakre innside, hevet høyalter, mosaikker og fresker. Før vi steg ned i byens mylder, kunne vi nyte utsikten fra Michelangeloparken med kopier av mesterens mest kjente skulpturer. Magico.
Santa Croce
Gjennom sentrum føles det helt naturlig med en liten avstikker til et utrolig, gotisk mesterverk som inneholder gravene til Dante, Machiavelli, Michelangelo og Galileo, riktignok ikke inn i varmen før 100 år etter sin død, en passende tid i skjærsilden for en frihetlig venstreavviker fra den rette sirkel.
Her finnes også fresker av Giotto fra Frans av Assisis liv, men også et utrolig Jesus på korset av hans antatte lærer, Cimabue, fra ca 1290, et kraftig avvik fra den bysantinske ikonografien. Nå dessverre ille vannskadet etter flommen i 1966.
Klar i fotan, klar for middagslur før vi legger ut i gåsegang på jakt etter Enoteca Pane et Vino som ikke inkarnerte seg , men derimot ei dør i veggen hadde rikelig plass til 16 og et noe enklere, men behagelig pastamåltid. En rund Montalcino passet akkurat. Noen tok en tidlig kveld og andre ikke, selv om det var vanskelig å finne en straight fotball-pub i Firenze.
Uffizi
På kontoret søndagsmorgen! Mens troppene samles beundrer vi skulpturen på Piazza della Signoria. Og der dukker Øystein og Liisa opp ved Michelangelos David (med det store hodet), Jo og Mette har stilt seg opp foran Cellinis bronse: Persevs med Medusas slangehode, mens Ketil og Astrid beundrer Romernes resolutte frieri i Giambolognas: Rovet av Sabinerinnene. Like heldig er ikke Giambologna i rytterstatuen av Cosimo 1 (mye hertug , lite ridning). Og her er vi snart igang med 800m kunst som ikke lar seg referere uten å bli en oppramsing av pensum. Det gjelder å disponere løpet fornuftig, så vi ikke knekker sammen før Leonardo. Jeg legger bånd på meg selv for ikke å bryte sammen i ekstase og bli funnet i et hjørne ved stengetid (Stendahl Syndromet). Det var utrolig forfriskende med pause på kaféterassen i klaskregn. Det ga fornyede krefter til å fullføre løpet.
For vår del oppløses ekskursjonen i løpet av denne siste runden, som om vi blir oppslukt av kunstverkene og slynges tilbake dit vi kom fra: Trondheim og vår egen lille verden. Takk for turen til alle jeg ikke rakk å ta farvel med. For min del: Særdeles vellykket og komiteen skal ha stor ros for godt arbeid. Det gikk på skinner alt sammen, de små detaljene som ikke funka er bare som krydderurter i den store salaten, en spiss på de vidunderlige rettene.
Tilslutt en liten quiz for de som så ekstra nøye etter:
Botticelli: Venus fødsel – fins slike skjell å få på våre breddegrader? Jeg har en tørr Chablis klar.
Hvorfor slutta Verrocchio å male?
Titian: Venus – hva leter dama i bakgrunnen etter?
Michelangelo: Hellige familie – hva gjør de nakne guttene i bakgrunnen? Var Josef, Jesus og Michelangelo homser? Og i tilfelle, er det arvelig?
Filippo Lippi: -er han vår mann?
Per Erik
Pisa. ... og her fór Prikken or soga, dvs. tilbake til Venezia og hjem. Og Arvid og Eli. Men vi andre tok våre blå T-skjorter og toget videre til Pisa - en annen by der Galileo satte sitt preg på universitetet. Etter mye diskusjon ble vi enige med Terje A. om at toget nok tok 1 time og 2 min fra Firenze til Pisa. Dette er jo helt forskjellig fra 1.04 eller 1.07. Vi gikk i gang med individuell slåsskamp med betalingsautomatene. Noen puttet inn kortet sitt noen titalls ganger og kan nok vente seg en fet regning fra VISA. Hotellet i Pisa het ikke Galileo, men ryktene sa at i huset der Hotell Leonardo befinner seg i dag, har Galileo en gang hatt sine laboratorier. Galileos fødested klarte vi også å finne. Hvad fattes oss nu, lurte vi på. Fellesmiddag om kvelden: Lite grappa, rustikk mat. Øystein gikk inn i historiebøkene med sitt typisk italienske matvalg: Risengrynsgrøt og pommes frites.
Tårnet. Noe usikkert vær, men vi fikk med oss det meste av tårn og kirker. Og en skole der visstnok unge Galileo hadde gått. Det truende tordenværet var hårreisende (se bildet under) da vi stod på toppen av tårnet og skulle slippe ut gjenstander for nøyaktige g-målinger. Vi kom oss såvidt ned før regnværet satte inn og gjorde livet utrygt i byens gater. Drosje var umulig å oppdrive da vi skulle reise, så vi tok flybussen. Som dumme utlendinger klarte vi ikke å finne ut av betalingssystemet, så vi sneik. Avreise selvfølgelig fra Galileo International Airport. Nårvitsjen brakte oss trygt til Gardermoen etter en drøy forsinkelse.
Bildealbum fra følgende 3 Olavsmenn er utlagt: ErikB, Kjetil enkelt-l, Øystein L.