Tredje operatur gikk til Berlin.
Rekonstruert referat:
"Ich bin ein Berliner Bolle"
De som var med: Terje Andersen og Eldbjørg Sollied Erik Boye og Ida Einar Nødtvedt og Turid Arvid Næss og Eli Jo Sandbu og Mette Kjetill Østgaard og Turi Hon. Atle "For Ever" Honne
Forberedelser:
Reisebyrå Berlin-Reiser ved Ole Andreas Dahl fikset og fakset og pakket pakketur.
CNN.com Weather forecast: Fri p/cloudy 3-6 C, Sat cloudy 6-10 C, Sun p/cloudy 3-12 C. Mens Peter torsdagen kunne maile at "vaermeldingen for fredag og loerdag sier at det skal bli straalende sol og noksaa kaldt, max under 10 grader. Det kan jo tyde paa vind, selv om jeg ikke vet dette". - I ettertid har Erik B. fått og hevdet sitt særegne syn på det berlinske klima, spør ham om det. Nåja.
Slik gikk det videre:
Fredag 15. mars:
Grytidlig start på alle, tidligst på Arvid og Eli med Turi og Kjetill i bilen for å rekke avgang fra Værnes 0635!
Vellykket og hjertelig samling av alle på Kastrup, med fellesavgang 08.55 ankomst Tegel 10.05. Dvs. alle unntatt Terje og Eldbjørg, som dro, og derfor kom, senere. Und der Peter war da, ja! Og møtte oss. Da alle hadde klemt der Peter ferdig, lot vi oss, framsynt kloke av skade, for en gangs skyld ikke lenger ikke lenger lure av Terje (se referat '03), men tok enkelt og greit taxi til hotellet.
Vellykket innkvartering av alle på lille og hyggelige Gold Hotel am Wismarplatz, "Unsere motto: Zufriedene Gäste, die sich wohlfühlen und gerne wiederkommen. Ihr Hotelteam", am 10247 Berlin-Friedrichshain, Weserstrasse 24, som ligger langt og dypt inne i tidligere Øst-Berlin, øst for det gamle sentrum Alexanderplatz.
Selv om i teoretisk gangavstand, tok vi så U-(S-/T-) banen dit, til Alexanderplatz, og en like rask lynheis opp i tårnet der med det klingende navn Fernseh-Turm, for meget langt kan man se fra Berlins suverent høyeste byggverk, og som sådant reist som sosialismens fyrtårn i Europa og det evige symbol på DDR-statens suverene teknologiske seier over det tilbakeliggende Vesten. Aldri hørt om DDR, sier du? Jo, det var en gang en stat som feiret jubileum, så ba de en som het Gorbatsjov, og han ga dem et kyss. Og dermed var de vekk; snipp, snapp und snute.
Nok om det, vi nøt en bedre lunsj i den roterende topprestauranten, dvs. langt bedre enn Tyholttårnet. Og med raust med vin til ble stemningen desto bedre. Utsikten var det heller ikke noe å si på, vi fikk faktisk sett hele Berlin dacapo flere ganger. Så dermed var det unnagjort og vi slapp å mase mer med det. Se likevel siden.
Til gjengjeld ble det noe mer mas å rekke tilbake til hotellet, hvile seg edru igjen, pynte seg, og så kjøre nesten en time U-bahn mot vest, mot vest, til langt vestenfor Vest-Berlins sentrum Bahnhof Zoo, dit Deutsche Oper ligger. Fra østenfor sol til vestenfor måne, vi rakk da fram i tide til opera klokken 19.30:
Richard Wagner: Der fliegende Holländer
Faktarute: Om hvorfor dette egentlig er en helnorsk opera:
Sommeren 1839 prøvde Richard og Minna Wagner å stikk' av fra Riga og haugen av ubetalte regninger der. Hvilket ikke kvalifiserer for asyl innen Schengen i dag. Endelig, 19. juli, får de lurt seg med seilskuta Thetis med avgang Pillau, via Königsbergs havn til London. De hadde ikke noe pass, så paret måtte smugles ombord. Slik ble de klassiske båt-flytninger:
Thetis var et lite handelsfartøy med en besetning på syv, står det, men ikke noe om hva slags væskeinntak båten og mannskapet hadde. Båtreisen fra Pillau til London skulle normal ta åtte dager, og midt på sommeren burde det jo bli en nokså hyggelig tur. Men det ble det ikke; båten drev hit og dit og omkring, dog stadig mer ut av kurs. Til endelig en skikkelig storm den 27. juli tvinger kapteinen til å søke nødhavn på norskekysten, står det, kræsjlandet ville noen heller si, strandet i det minste; den 29. juli treffer og går de i alle fall på land i Sandviken, på Borøya, som ligger ved Tvedestrand, uansett om arendalittende nå gjerne sier li'e udenfor Arendal.
Rett imot denne havna stuper en loddrett fjellvegg ned mot sjøen. Da slaskene fra Thetis omsider berget seilene, sang de sine sjømannsgaul i takt til arbeidet, og ekkoet fra bergveggen fikk endelig komponisten til å våkne - effekten ble senere brukt i seilerkoret i Der fliegende Holländer. Siden gikk det slag i slag:
Selve operaen påbegynte han som en tekstskisse året etter. Handlingen legges til slutt nettopp dette stedet, Sandviken ved Tvedestrand. Og i sin selvbiografi tilstår han senere at det var egentlig her operaen fikk sin "Physiognomie und Farbe".
Denne norsk-flyvende hollenderen ble så Richard Wagners store gjennombrudd, i 1843. En dypt beveget sønnesønn Wolfgang besøkte Borøya så sent som 22. april 1998, meldte både Aftenposten og regionale og lokale media i Tvedestrand og Arendal.
Til rollen som hovedpersonen "Daland, ein norwegischer Seefahrer (Bass)" passer selvsagt ingen bedre enn selveste Olavs Skaldebass; R&Bs mann, beste bassen i Norges land! Og vi sang og lo, osv.
Mer spekulativt blir kanskje spørsmålet om den kjente R&B-er Magnar Dalland, sist sett i Fingzies Plave, EH 68 AW Edinburgh, Scotland, kan være en direkte etterkommer? Det er jo ikke noe vanlig norsk navn?
Faktarute slutt.
Vi lar teppet gå opp:
Og Wagner selv får ordet:
"Personen der Handlung:
Daland, ein norwegischer Seefahrer (Bass) Se fig.
Senta seine Tochter (Sopran) Erik, ein Jäger (Tenor) Mary, Senta's Amme (Mezzo-Sopran) Der Steuermann Dalands (Tenor) Der Holländer (Bariton) Matrosen des Norwegers. Die Mannschaft des fliegenden Holländers. Mädchen.
Ort der Handlung: Die norwegische Küste
Erster Aufzug: Szene [ 1 ]:
Steiles Felsenufer. Das Meer nimmt den größten Teil der Bühne ein; weite Aussicht auf dasselbe. Finsteres Wetter; heftiger Sturm. Das Schiff Dalands hat soeben dicht beim Ufer Anker geworfen: die Matrosen sind mit geräuschvoller Arbeit beschäftigt, die Segel aufzuhissen, Taue auszuwerfen usw. Daland ist an Land gegangen; er ersteigt einen Felsen und sieht landeinwärts, die Gegend ist zu erkennen.
Matrosen Hojohe! Hallojo! Hojohe! Ho! . . . usw. Se! Der! Daland [vom Felsen herabkommend] Kein Zweifel! Sieben Meilen fort trieb uns der Sturm vom sichren Port. So nah dem Ziel nach langer Fahrt war mir der Streich noch aufgespart! = Peter! Ja! Rett på scenen!
Som vi skulle sagt det sjæl!
Steuermann Ho! Kapitän! Vis respekt, din slask. Daland Am Bord bei euch, wie steht's? = Peter igjen! Allerede! Steuermann Gut, Kapitän! Wir haben sichren Grund! Under beina eller kjølen? Daland Sandwike ist's! Genau kenn' ich die Bucht. Verwünscht! Schon sah am Ufer ich mein Haus! Senta, mein Kind, glaub' ich schon zu umarmen: da bläst es aus dem Teufelsloch heraus! Wer baut auf Wind, baut auf Satans Erbarmen! = Peter igjen! Vi og! Am Tvedestrand!
Ja, faen heller! Satans tøft sagt!
Usw. Det kan bli litt langt å lese. Opera skal ikke leses! Men tenk bare litt på Peter som må lære det hele utenat! På et sånt KnotresPråk!
Mannskapet hviler mens styrmann-slasken holder vakt. Han døser av, slasken, og et underlig skip kommer til syne: Det er den flyvende Hollender, dvs. den hollandske skipperen som spottet Gud ved å legge til havs på en langfredag, eller det var rundt Kapp Horn sier noen, og derfor ble dømt til å seile til dommedag. Hvilket jo kan ta sin tid. Siden har det lovet lite godt å treffe på ham! Det betyr vel nærmest bortimot ulykke - .
Wagner har gjort sin egen vri* og gitt stakkaren en ekstrasjanse ved å legge inn et eget "frelsesmotiv": Hvert 7. år får hollenderen gå i land, og hvis han da finner et kvinnfolk som vil ofre livet sitt for ham, vil han bli løst fra forbannelsen. Nå er det ikke så lett å finne sånne damer i farten, når man trenger en som mest (da uansett kriterier faktisk), så hittil har han søkt forgjeves -
Da er det at vår egen Peter Daland, fri for gammaldags overtro og kanskje litt naivt (den skal han ha!) oppdager den ukjente skuta ved siden av sin egen og hører det er en hollender. Gjestfri som en ekte R&B-er inviterer han selvsagt skipperen med seg hjem, og får da en kasse full av gull og diamanter i gave fra hollenderen. Som så ber om å få gifte seg med Dalands datter Senta, og Peter har ingenting imot å få en så rik svigersønn, rimeligvis (den skal han ha!). Riktignok er Senta allerede forlovet med den unge Erik, men -
Senta får også sansen for den fremmede. Erik derimot usw.; det baller på seg etter hvert.
Operaen slutter med at hollenderen i et anfall av ærlighet avslører for bryllupsgjestene hvem han egentlig er. Skandale! Han må dra videre! Enda Senta har visst det hele tiden, og nå går hun og hopper i havet! Uhu, akk und ve. Neida; dermed ordner det seg med frelsen likevel, eller for å sitere Wagner:
"Die Mannschaft des Holländers Johohoe! Johohohoe! Hoe! Hui-ssa!
Schnell langt er am Bord seines Schiffes an, das augenblicklich unter dem Seerufe der Mannschaft abfährt. Senta sucht sich mit Gewalt von Daland und Erik loszuwinden.
Mary, Erik, Daland, und Chor Senta! Senta! Was willst du tun?
Senta hat sich mit wütender Kraft losgerissen und erreicht ein vorstehendes Felsenriff: von da aus ruft sie dem absegeinden Holländer nach.
Senta Preis' deinen Engel und sein Gebot! Hier steh' ich, treu dir bis zum Tod!
Sie stürzt sich in das Meer; in demselben Augenblicke versinkt das Schiff des Holländers und verschwindet schnell in Trümmern. In weiter Ferne entsteigen dem Wasser der Holländers Ferne entsteigen dem Wasser der Holländer und Senta, beide in verklärter Gestalt; er hält sie umschlungen.
ENDE DER OPER"
Puh! Skjælvne vaklet vi fra Felsenriffenes land hverandre umschlungen ut for å hylle der Peter ved backstageutgangen!
Vedrørende scenografi: Baugen på Peters båt holder bra fullskala der den kræsjer med Norge. Men det blir jo dyrt i lengden å versenke ett stykk fullskala Schiff des Hollenders i siste akt hver eneste kveld. Operaen i Berlin har i stedet satset på en kjempesvær koffert full av fullskala båtflyktninger. Som jo heller ikke har så lett for å bli sluppet på land for tida, enten båten heter Tampa eller annet. Hvilket slett ikke står i manus, men gjør desto større inntrykk. Og kanskje Wagner også hadde likt det, han som selv drev passløs rundt i sin ungdom, dengang denslags skibbrudne enda ble reddet uten spørsmålstegn?
Vedrørende musikken: Den er svær! Et problem kan være at det blir som med Ibsen; han snakker jo også nesten bare i sitater nå for tida. I Wagners tilfelle er musikken full av den den gang nye oppfinnelsen ledemotiver; temaer som går igjen og som minner om tidligere episoder. Det er vel egentlig ikke Wagners feil at alle som lager film i dag bruker hans teknikk og rundstjeler hans musikk?
Så gikk vi på kinanattmatrestaurant, man blir så sulten av opera! Og tørst - . Og det ble meget sent, og langt med siste UST-bahn tilbake til hotellet.
Lørdag 16. mars:
Var det lang, god og sen hotellfrokost! Med friskluftsrøyk i den vårlige hotellbakhagen for enkelte; krokus og snøklokker der som de fleste usunt gikk glipp av.
Deretter ble det felles-fri og spredning i lendet for sightseeing om formiddagen:
Noen dro til Berliner Dom der du finner museumsøya Museumsinsel, Pergamon-Museum (full av gammal stein som tyske arkeologer har rappa fra Egypt und Babylon), Altes Museum, Neues Museum, Alte Nationalgallerie men derimot Neue Wache (eller var det omvendt), Ober den Linden, Unter den Linden usw. Og de fusjonerte senere med:
Andre som dro rett til Jüdisches Museum ved Friedrichstrasse syd for Checkpoint Charlie.
Eli Architekt und Arvid tok derimot med Turi og Kjetill til den helt nye felles-skandinaviske ambassaden. Den er absolutt verd et besøk, det har den danske arkitekten Arne Jakobsen sørget for både inne og ute.
Deretter ble det en kjølig vårlig rusletur tilbake gjennom Tiergarten; da plutselig tilfeldig finner vi ved kanalen et lite enkelt minnesmerke der de engang fant Rosa Luxemburgs lik. Berlin har sterke historier å fortelle, sterke opplevelser å gi.
Käte Kollwitz-Museum. Gedächniskriche. Sistnevnte også av onde tunger kalt lebestiften og pudderdåsen. Lunsj, og samling for mange på Kurfürstendamm (se fig.), av gode tunger bare kalt Kuh'damm.
Endelig bringer U-bahn fra Bahnhof Zoo oss den lange veien øst igjen, til helt nødvendig hvil på hotellet.
Vi må nemlig atter en gang kjøre T-bane U-bahn tilbake en time fra østenfor sol til vestenfor måne, der der Peter har bestilt bord for bankett 18.00 på fin italiensk restaurant Papageno. I følge Peter: "De har overraskelsesmenyer der, med opptil 6 retter, og kokken er utmerket. Jeg tror dere vil like stedet". Det gjorde vi, enda vi ikke rakk alle overraskelsene. Faktisk tok det ganske helt av. Se fig.:
Og det ble meget sent -
Søndag 17. mars:
Var det lang, god og tilsvarende sen hotellfrokost!
Forlenget av at Peters kone Karen endelig dukket opp som avtalt. Hjertelig gjensyn for alle oss som husker dem begge fra studietida i Trondheim, da hun spilte cello i Symfoniorkesteret og de flyttet i kollektiv og vesle Melissa ble født. Og ganske vemodig nå da det tydelig går mot slutten av ekteskapet deres etter så mange år.
Derfra og ut ble det retur til Gamle Gnore i spredt uorden:
Turi og Kjetill dro først, avgang Tegel 12.45.
De andre ble lenger mot kvelden, med mere sightseeing og synsinntrykk, Erik B. og Ida sugde også med seg alle Berlins bacillusker og virus på veien; "sou venir".
Arvid og Eli bevilget seg noen ekstradager fri, fra R & B og mas.
Alle kom vel hjem til slutt. Og alle var enige om usw. Og møtes igjen neste år!