Tanker ved et årtusenskifte

Av Erik Dahl (1999)

I artikkelen "Optegnelser ved et hundreaarsskifte", skrevet av min bestefar Johannes Dahl i 1903, delte han med oss sine tanker da det nittende århundret ebbet ut. Jeg kom over artikkelen hans for noen år siden og skriver nå noe lignende, men på min egen måte.

Det er mye man kunne skrive om. Bestefar var en fargerik person, og livet har mange fasetter. Heldigvis. Varme tanker går til dem som har levd før oss - og mange rike stunder vi har hatt sammen. Her vil jeg likevel holde meg til et par tema som opptar meg og som har historiske perspektiver.

Jeg sitter foran dataskjermen og skriver. Mye av tiden ved slutten av det tjuende århundret foregår nettopp foran en slik skjerm. Det gjelder ikke bare meg, men mange av oss. På arbeidsplassen min en vanlig dag sitter vi der alle sammen og ser på skjermer.

Jeg er utdannet som sivilingeniør i fysikk og elektronikk og har på sett og vis vært med på å finne opp denne måten å jobbe på. Jeg deltok i utviklingen av optiske fiberkabler. Det var for tjue-tjuefem år siden. Slike kabler gjør det som kjent mulig å kommunisere med data over store avstander.

Men i dag lar jeg tankene flyte videre. Hva fører det egentlig til at vi får all denne dataen inn i hverdagslivet? Gjør det noe med oss - og samfunnet - bortsett fra at vi får stive rygger og "musesyke"?

Data hører i dag sammen med at annet begrep - Internett. Det har en viss eventyrglans over seg, i hvert fall for oss ingeniører. Jeg kommer nettopp fra en stor telekom-messe i Genève der svært mange fra bransjen vår var samlet. Der snakket alle om Internett og de store konsekvensene det vil få for måten vi lever og jobber på. Man kalte det en revolusjon - Internett-revolusjonen. Det ble hevdet fra toppledere i næringslivet at den blir enda kraftigere enn den industrielle revolusjon.

Men tenker de ordentlig over hva de sier? Den industrielle revolusjon førte til stor sosial uro. Man kan tenke på de franske revolusjonene, Karl Marx og kommunismen, den russiske revolusjon og den kinesiske. Det nye industrisamfunnet redet også grunnen for en ny type total krigføring som tok over femti millioner liv midt på 1900-tallet.

Internettrevolusjonen er allerede i ferd med å skape et nytt klasseskille i samfunnet og mellom land. De som er knyttet til Nettet og vet å utnytte det har klare fordeler fremfor de som er utenfor. Lønnsforskjellene i landet vårt øker. Verre enda er forholdet mellom de rike og fattige landene i verden. Selv om Internett kunne vært et verktøy for å øke levestandarden i de fattige landene, er utbyggingen av infrastrukturen mange steder kommet kort.

Men mange hevder at bruken av Internett og den nye datateknologien har enda større perspektiver enn som så. Vi står nå ved et årtusenskifte og kan tillate oss å se lenger tilbake enn til 1900 - til år 1000 eller kanskje år 0. For å få det rette perspektivet gløtter jeg nesten fem tusen år tilbake, til den egyptiske statens barndom. Det virker utrolig for oss at egypterne klarte å bygge pyramidene - de må ha hatt et velorganisert samfunn for så lenge siden. Hva var det som bandt dem sammen? Mye tyder på at religionen spilte en sentral rolle. Jeg har akkurat lest en bok om det. Den viktigste guddommen var solen, og egypterne trodde den ble trukket i en båt eller vogn over himmelhvelvingen om dagen og gjennom dødsriket om natten. De kalte solguden Re (eller Ra). Her er utdrag fra en egyptisk lovsang:

Vær hilset, Re, når du står opp Jeg tilber deg, din skjønnhet i mine øyne Måtte dine stråler treffe mitt bryst Du reiser i din båt Du krysser himmelen i fred Alle dine fiender er falt Vi priser deg og tilber deg.

Man tror at denne religionen var kjent i Norge også for 3500 år siden - et vitnesbyrd om det er alle Re-navnene på Jæren og Sørlandet. Ved Haugesund ligger for eksempel noen bronsealdergravhauger (Re-haugene) som kalles "Nordens pyramider". Helleristninger viser bilder av soler og båter.

Så, for tusen år siden, kom det en ny religion til landet. Jeg er forøvrig klar over at det var andre religioner her i mellomtiden - det er nok å nevne Odin og Tor - men det endrer ikke på poenget. I tusen år har Norge vært et kristent land. En del andre land har hatt denne religionen i to tusen år.

Nærmer vi oss nå slutten på den kristne perioden?

Det er selvsagt umulig å svare skikkelig på dette spørsmålet. Jeg vil bare komme med noen løse synspunkter. Vi må vel innrømme at kristendommen har mistet mye av taket på folk flest. Men er vi i en religionsløs tidsalder? Kanskje underholdning, TV og Internett er i ferd med å bli et religionssurrogat.

Faktisk har Internett mange likhetspunkter med den gamle egyptiske religionen. Om få år blir det slik at alle kan nå alle, når som helst, via mobiltelefon. Sjefen kan til enhver tid vite hvor alle ansatte er, og foreldre kan kalle barna hjem til middag elektronisk. Om de ikke kommer, kan mor og far se på dataskjermen hvor barna befinner seg. En nobelprisvinner hevdet nylig at privatliv, slik vi kjenner det, vil bli forbeholdt de svært få i det tjueførste århundret.

Kanskje lovsangen høres slik ut:

Vær hilset, Informasjon, når jeg står opp Jeg trenger deg for å leve Måtte dine ord fylle mitt hode Du er i et hvert medium I avisen, på TV, i mobilen og PC'n Du løser et hvert problem Vi priser og tilber deg.

Går vi mot et slikt samfunn, der det viktigste er å tilfredsstille egne behov, og alt styres av markedskreftene? Blir selve forbruket vår nye gud?


Kanskje går det bedre på 2000-tallet enn vi frykter. Årene som har gått har vært spennende. Livet består selvsagt av mye mer enn dataskjermer og Internett. Et annet trekk ved samfunnsutviklingen er at mange mennesker fra den tredje verden har kommet til Norge, og jeg har vært heldig og fått flere av dem som venner. Det har ført meg inn i solidaritetsarbeid - et lite forsøk på å bidra til brobygging mellom Nord og Sør.

Siden jeg er glad i friluftsliv, har jeg dessuten gått mange turer - både på ski og på beina.


Det er et par år siden nå. Vi var på "guttetur" ovenfor Vågå i Ottadalen. En liten hytte i brynet mellom skog og fjell. Det var en såkalt mimretur og de seks deltakerne hadde ikke sett hverandre på et kvart århundre. Før det så vi hverandre ofte - vi var ute i skogen når det lot seg gjøre. Mang en gang tok vi med sekk og sovepose og overnattet under en gran.

Noen av oss gikk lange skiturer. Som sekstenåringer krysset vi Hardangervidda med telt i februar måned. En flott, men ganske tøff tur. Noen år senere gikk vi på ski fra Trondheim til Oslo. Jeg husker ennå kvelden før avmarsj. Turen var nøye planlagt og det rådet en fandenivoldsk stemning. Peter tok en røyk - og en ny en før starten fra Skistua i Trondheim. Jeg startet med friskt mot, men brakk den første skien etter en times marsj. Jeg kjørte rett på en brønn sør for Ringvål. Siden brakk vi seks ski, så vidt jeg husker. Knut brakk begge samtidig da han datt ned i et snøhull i Jotunheimen. Og jeg mistet en ski utfor en fjellside ved Skjåk.

Knut var med på en enda lengre tur noen år senere - han og noen andre krysset Vatnajøkull på Island på langs. Denne kvelden på Vågå viste han lysbilder fra turen. Etterpå gikk praten lett. Et av medlemmene i gruppa fortalte sin historie. Han hadde meldt seg ut av gruppa vår da vi var atten, av politiske grunner. Som ml-er ville ikke lenger "prate piss med NATO-tilhengere", som han skrev i et brev til oss. Nå, etter tredve år, var han tilbake - og denne kvelden på Vågå fortalte han om opplevelsene i 1966: han hadde visstnok sparket en politimann under en Vietnamdemonstrasjon, blitt satt i Botsfengslet, satt der mange uker. Meningsfeller gikk i demonstrasjonstog for å få ham ut av fengslet. Saken måtte opp i Stortinget før han ble sluppet fri. - Nå hadde han i grunnen fått mer demokratiske holdninger enn de fleste av oss.

Men det vi hadde felles var friluftslivet. Den ubendige frihetsfølelsen av å ferdes i uberørt natur - å vite at ingen visste hvor vi var, følelsen av å leve det livet kroppen vår er skapt for. Årvåkent, men så uendelig avslappet.

Vi gikk en tur dagen etterpå. Jeg tror regnet strømmet i strie flommer, men vi enset det ikke. Humøret og sangen bandt oss sammen. Jeg tror det var mange dyr i skogen som hadde lyst til å melde seg inn i fellesskapet vårt.


En ny tur, denne gangen sammen med kona. Biltur opp Eikesdalen i Møre og Romsdal, over Aursjødammen og ned Litledalen til Åndalsnes. De som har vært der vet at dette en en storslagen natur. Men vi mennesker har gjort hva vi kan for å ødelegge den. Riktignok slipper kraftutbyggerne ut litt vann i Mardalsfossen i sommermånedene. Men ellers kommer det nesten ikke vann ned i Eikesdalen. Det ledes over i andre dalfører og utnyttes til kraftproduksjon. I Litledalen var det enda verre. Etter mitt syn er denne dalen totalt ødelagt. Elvene er tørrlagt og noen monster av kraftmaster med ledninger fyller hele dalen. Jeg ble deprimert av å være et slikt sted.

Hvor lenge skal vi fortsette på denne måten? Det må være en av det tjuende århundres største synder at vi har ødelagt så mye natur. Tankene går tilbake til 1900 da alle fossene løp fritt. Bjørnson har skrevet om det - han bodde like nord for Eikesdalen. Det var her han formet ordene: "Undrer mig paa hvad jeg faar at se - over de høie fjelde ... "

Har vi mistet noe av undringen? Jeg er litt flau på ingeniørstandens vegne. Vannkraft er én ting. Den har laget store sår i naturen. Enda verre er det, etter mitt syn, med veier og flyplasser. Det finnes snart ikke et sted i Norge uberørt av veibygging og trafikk. Og i Tyskland ...

Er det noe galt med selve systemet vårt i slutten av det tjuende århundret? Vi bygger og vokser, men har vi mistet omtanken for fellesskapet? Er vi så opptatt av å karre til oss goder at vi har glemt at barnebarna våre også skal ha noe å undres over?


Jeg har alltid hatt interesse av å forutsi hva som kommer til å skje. En av turkameratene kaller meg "han som oppfant fremtiden". Men foran det tjueførste århundre er jeg ganske tom innvendig. Jeg vet at det finnes et skrekkscenario: Russland kollapser, kaos sprer seg mot Vest-Europa og store horder kommer i båter over Middelhavet. Forbrukersamfunnet vårt er helt ute av stand til å takle situasjonen, og kokainmafia og superkapitalister tar kontroll.

Samtidig har jeg en viss tro på at vi tar til fornuft. Det finnes et fredsscenario også. I følge dette bildet vil det menneskelige seire, og det vokser frem en rettferdig ideologi som forener det beste fra religionene og renessansen.


Som en avslutning vil jeg prøve å komme ned på jorda. Store vyer og perspektiver kan være interessante, men det er de små tingene i hverdagen som virkelig betyr noe. Bestefar, Johannes Dahl, skrev om hverdagsopplevelser i sine "Optegnelser" i 1903. Hva ville han ha skrevet og tenkt om han hadde levd i dag? Han var en naturens mann. Som eldre fikk han problemer med å bo i byen med alt sitt stress og mas.

Han flyttet til fjellet og bodde i en liten stue de siste tjuefem årene før han døde. Der følte han seg fri og lykkelig. I 1953 skrev han, som 80-åring: "Hva kan det gjøre at jeg er langt borte fra alle mine kjære, når min følelse for dem er så sterk at jeg har dem omkring meg likevel, skjønt jeg sitter her ganske alene. - Århundrer har ingenting å si. Tid og avstand har ingen betydning. - Drømmen og ensomheten gir fantasien fri flukt, og den forstørrer bare vakre bilder. Den forskjønner alle minner. Derfor lever han et rikt liv, den gamle drømmeren, som lever ensom."

Men vi andre i familien savnet ham. Vi besøkte ham hver påske og sommer. Hans mange erfaringer og historier, lune humor og sterke vilje satte varige spor hos oss.