Den første operaturen gikk til Augsburg og fant sted i 1999.
Her kommer Den Augsburgske Tilståelse (konfesjon) av hva som EGENTLIG hendte:
Fredag 3. desember,
formiddag, klarte, på store Franz Josef Strauss Flughafen München, Turid og Einar Unge Nødvedt og Terje the Engine Andersen fra Oslo, å plukke opp en professoral Kjetill Virrekopp Østgaard fra Trondheim. Men Jo Joffa Sandbu var ikke å se. Se siden. Manglet gjorde også Erik V, Erik B, Erik D, Arvid N eller Per T. De hadde alle sammen, som Olav selv, valgt å forbli programhelter. Og kanske var det derfor disse som handlet mest i tråd med med Olavs ånd?
Terje lot seg utrolig nok overtale å bli med på buss til Augsburg. Det tok en time. Gjennom Augsburg ble turen interessant, vi vinket blant annet til hotellet vårt, før bussen endelig stoppet på andre kanten av byen. Der stod, inkognito iført en enkel men kledelig knallrød fjellanorakk og blå skyggelue uten rosa paljetter, turens store Mål og Mening: Peter Skaldebass Klaveness. Som så utgjorde sykkel-eskorten for taxilimousineturen tilbake til hotell Jakoberhof. Som lå ved Jakobskirche. Som ligger i Jakobsstrasse.
Der var det lite og hyggelig. Men Joffa var ikke å se. Se siden. Så vi dro ut på byen med Peter som guide, i strålende vær, for siste gang. Første stopp i Jakoberstrasse ble Fuggerei, grunnlagt av Jakob (!) Fugger og brødre i 1516; en by i byen med hus for arbeidssomme, ærlige, fattige og uforskyldt katolske borgere født i Augsburg, som fortsatt betaler samme husleie som da; 1,72 DM i året. Vi kvalifiserte ikke, og dro derfor videre. Til Rathausplatz, der vi fant 1 stk. Rathaus, 1 stk. høyt Perlachturm, 1 stk. julemarked. Og videre til Stadttheater, der vi fikk ut alle våre forhåndsreserverte billetter (unntagen Joffas, for han var ikke å se. Se siden). Og kaffepause på konditori der Terje avslørte seg som den erfarneste kakekjenneren av alle. Og videre til domkirka Dom; svære og katolske gotiske greier! Med et forfrossent øvende barnekor i en krok som fikk førjulskjenn på tysk av streng dirigent; det var kaldere inni en ute. Vi frøs oss nok til at vi endelig kunne gå på julemarkedet og drikke varm Glühwein med god samvittighet.
Glühwein und Gemütlichkeit! Og julekrybber i alle størrelser og fasonger og priser; inkludert Jesusbarn i alle aldre, vismenn i alle antall, Josef i alle stadier av forbauselse, hyrdinger med alle slags dyr (høns, sau, esel, kamel, elefant), assorterte plysjpalmer, et harem av Mariaer, men kun èn type engel, som lød navnet Gloria. Juletre-pyntutvalget var tilsvarende assortert; vi falt for en enkel glasskule diameter 30 cm med påmalt elg til 870 DM. Innimellom boder med alle sentraleuropeiske jule-nøtte-mandel-sukker-marispan-kaloribomber som kan tenkes. Og tyskere overalt. Glühwein und Gemütlichkeit.
Tilbake på hotellet var Joffa ikke å se. Se nedenfor. Etter en velfortjent hvil
var Joffa ikke å se, og hotellet stappfullt, så vi avbestilte rommet hans og tok en bedre middag på Fuggerei-Stube, gjett i hviken gate.
Og stilte presis i teateret til forestillingen 19.30! Husk alltid å tisse før det begynner når du har drukket vel godt med tysk Bier på forhånd. Inne i Salen satt det en og ventet på raden vår og så på oss og spurte strengt hvor vi i all verden hadde vært. Det var Joffa. Og teppet kunne endelig gå opp for:
HAMLET! Musikken er effektfull og høydramatisk kokt sammen av franskmannen Ambroise Thomas, i klassisk Hollywoodstil. Selve storyen er derimot ikke all verden; noen rykter en engelskmann har scriptet sammen om den danske kongefamilien i gamle dager på sommerslottet ved Øresund. Men det ble likevel svært spennende, for halve scenen var en bratt kjempetrapp og resten et skrått glattgulv å klatre over til. Imidlertid stod alle løypa ned, noe den lite terrengvante dronninga aldri hadde klart uten en stadig stødig R&B-hånd; der Peter war da, ja! Uten at vi helt skjønte hva han eller broren eller noen aen mann kunne se i den megga. Ofelia trimmet mest og trengte det mest; bratwurstaktig tykk og barbeint flagrende i nattkjolen sin for hun rundt og var gal i stumfilmstil. Men det var masse lyd i henne, likevel! Så at Hamlet hadde mye å tvile på kunne vi forstå. Uten tvil ruvet Vår Mann et hode høyere enn de andre og viste småtyskerne hvordan Opera skal spilles: Peter var en fremragende Konge, som snytt ut av kortstokken (se ruter konge) en face, med et snev av "seidmennene på Skratteskjær" (se Snorre) i profil. I sin parallelle rolle som spøkelse var han mindre visuell, men desto mer hørbar med pålagt ekko på sin bass, som uansett var fullkommen fullmoden, med undertoner nedi infralydområdet som fikk stol- og rygg-radene til å vibrere. En strålende seier for R&B! Behørig markert med proper krampeklapp til tyskernes forbauselse.
Etterpå plukket vi Peter opp ved skuespillerinngangen og dro på byn for å feire ham og fore Joffa og skåle for Olav og alle de andre som ikke kom og som sikkert satt hjemme og hadde det trist . Og det ble ganske sent.
Lørdag 4. desember
regnet det. Hele dagen! Fra flytende til fastere etter hvert. Så etter en lengre frokost, der vi lærte at først må man velge Kaffee oder Thee, og vente til det problemet er løst, før man kan ta stilling til neste question; egg or not egg, hard or soft, der for øvrig Joffa vippet dem av pinnen med å forlange Drei und ein Halb Minut, bitte, kunne vi omsider, med paraplykjøp som første mål, ut dra. Det er nemlig viktig å gjemme verbet til slutt i Tyskland, eller hätte gewesen sei som man der til avslutning gjernest sier.
Dvs. pysene kjøpte paraplyer; Einar med sin hatt og Kjetill med sin lue klarte seg uten. Og Terje tøffere-enn-toget sto barhodet stormen av så stolt som den drukneste katt. Se det var Olav vis!
Augsburg er egentlig noe romerne fant på i år -15; en militærleir blant de ville som de kalte Augusta et-eller-annet på Ve. . Vi dro derfor på romersk museum. Der simultanoversatte Turid og Einar latinske gravskrifter for oss, hogget i marmor. En tungvint måte å notere på spør du meg, og hoggerne late og marmoren dyr, slik oppfant de forkortelsen: RIP, GPP, OSV. Men det var mye annet det også: Romerne var ekornaktig glade i kongler blant annet, som de også hogde ut. Og satte overalt.
Augsburg er også en middelalderby, og ikke minst hedningene blant oss var ivrige etter å se mere kirker. Den største av dem alle heter St. Ulrich und Afra, som egentlig er delt i to kirker, hvorav begge selvsagt heter St. Ulrich und Afra. Hvilket selvsagt avspeiler en diplomatisk konfliktløsning: Den minste kirkedelen var selvsagt luthersk og låst. Den største katolsk og åpen og kald og fortsatt med ett skip til hver helgen og en tolvetasjers altertavle som viste en så kompleks teo-øko-logi at økoprofessoren fra Trondheim uttrykte store glede over å ikke tro på sånt og dermed slippe å lære seg de ellers obligatoriske næringshelgenkjeder.
Og enda var det mange klipp på Tageskartet! Men klokka var langt over tolv, da selv store kunstnere som operasangere står opp og treffer venner, til kakelunsj og inne-tørk. Så delte vi oss; noen dro på stor julehandel, Terje som vanlig tilbake til hotellet en snartur, Peter ledet Kjetill og Joffa til Hauptbahnhof for å sjekke togreturtider. Ute-Glühwein smaker enda bedre i småregn på julemarked.
Full samling på kunstutstilling som het noe på Schaetzler Palais (eller var det Schnitzel galleriet!). For å se på de gamle mestere. Oppover i etasjene ble de gamlere og gamlere, så også vaktene som fotfulgte oss med stor mistenksomhet. Innerst og øverst fant vi de eldste og største, men da het de plutselig ikke lenger Canaletto, Tiepolo eller Veronese men Rubens und / oder Werkstatt (dvs noen kjente fra jobben eller Franz Hals und / oder Umkreis (dvs en aller bekjent). Av de ting vi ikke fikk med oss var Dürers berømte maleri av Jacob Fugger (himself), men den delen av museet var stengt eller stjålet.
Mer glühwein und regnet var i ferd med å skifte til snø. Lengre Hotelpause til inn- og ut-vortes tørk.
Så ut igjen til en julekortdekorert glitrende by med nysnø over spir og lys. Det berømte Schwabische Kühche må ha oss tilgitt at vi tok en italiensk matbit på vei til teateret, til:
LA BOHEME: Giacomo Puccini denne gang, med sang på italiensk og tyske rulletekster. Med framrykk en rad til Parkett Reihe 9 for R&B-gjengen. Og Peter i rollen som Colline, Philosoph, med dertil hørende runde briller og frakk (se nedenfor). Hybelen i første akt var heller lite Moholtaktig, men tok tvertimot hele scenen på flere hundre kvadrat. Matmangelen i skapene var lettere å kjenne seg igjen i, og drikkepresset og rølpinga. Det kom kvinnfolk og, etter hvert. Og strømmen gikk som bestilt. Så ble det livligere; i andre akt braste hele byens befolking inn gjennom papirveggene og plutselig var vi ute på juletorget med dreiesceneroterende tre. Inni alt folkelivet lurte philosophen Peter blant annet inn en kort jonglørsekvens; en knusende seier over amatøren Jostein Gaaarder (kjent for "Synnøves Verden") i dennes spesialøvelse kropps-språk. Heftige greier! Og musikk og sang dertil: Hovedrolle Rodolfo var noe stemmesvak i åpningen, men tok seg kraftig opp etter nyttige råd fra Peter i pausen. Hovedrolle Mimi var innfløyet rett før forestilling, for reserven var blitt syk og kunne ikke stille for den faste som var enda sykere. En klar forbedring, i følge Peter. Og det beste var godt nok for oss. Operalibrettoer er ellers ofte corny greier, i beste fall tynn suppe, så ofte også bohemen. Men her ble det annerledes: Da en hvit skikkelse med lysende ballong i hånd gled gjennom den mørke hybelen, skjøne vi det var den bleke Månen. Og da skikkelsen dukket stille opp senere, uten at noen på scenen merket det, og fulgte Mimi på avstand, skjøne vi det var Døden som var blitt hennes følgesvenn, for at hun hadde jo tuberkulose. Og da rølpegutta senre kødda og ikke engang merket at Mimi stille gled langs veggene og tagget navnet sitt med store runde jentebokstaver, skjønte vi plutselig at det var hun det egentlig handlet om, at bohemgutta var bare staffasje, og det var til å få tårer i øynenen av. Enda tilgav vi Peter at han måtte ta en betenknings-arie før han kunne låne bort frakken sin. For det var nå en flott frakk, da. Og en flott arie! Med dertil innlagt kraftig 5-personers lokalapplaus fra Reihe 9, kanskje noe feilfaset -. I hvertfall fikk Peter kraftig skjenn av dirigenten etterpå med beskjed om å dempe sin karisma og publikumsappell og slutte stjele showet fra de andre.
Etterpå plukket vi ham atter opp ved skuespillerinngangen, fulgt av misunnelige blikk fra de andre solistene som aldri ser slik stor og trofast fan-club. Nå var Peters arbeidsdag enedelig over, og vi dro på byn for å feire ham skikkelig. Og det gjorde vi. Og det ble stor middag og rød vin. Og det ble ganske sent.
Søndag 5. desember
sov vi ut. Full samling til en lengre frokost, nå med rutinert bestilling av kaffe og egg, før vi måtte si ha det til Joffa som var for sent ute til å få plass på de fleste fly, og nå hadde sin egen dagsreise hjem via Amsterdam og rundt om kring.
Så foretok vi som Gode Normenn den obligatoriske søndag formiddags spasertur, på lett nysnøføre i kuldegrader med enkelte blåhimmelflekker. Gjennom Jakobertor kom vi ut til vollgravene, langs dem fant vi tyske gak-gak og germanske tårn og tykke romerske murer, så klatret vi opp svenske-stien og svingte tilbake langs Karmelittenmauer til vi var blitt passe kalde.
Kaffee oder Glühwein? Jatakk, sa Ole Brum.
Peter ventet på teatertrappa for avfotografering. Så ble det full sightseeing også bak scenen. Det var interessant; der var det tydeligvis viktig å ha alt så trist og kommunegult og antiglamorøst som mulig. Scenen var enorm og teknisk med 9 meter ned og enda flere opp og gliding og dreiing og alt. I et lite øvingsrom fant vi en liten korsanger som drev og arierte og drømte seg bort for seg selv. Og stoppet og ryddet straks vi kom inn, for små korister må alltid vike når en solistsjerne kanskje nådigst skal øve. Og rødmet voldsomt da Peter sa han sang bra og kanskje kunne synge for oss om Peter spilte til? Og sånn ble det, arier bare for oss med Peter på piano.
Så var det slutt.
Vi måtte si ha det til Peter og sette nesa mot flybussen og hjemturen. Men ikke før følgende vedtak var enstemmig og allstemmig vedtatt:
FRA OG MED NÅ AV ARRANGERES OLAVS OPERATUR FAST OG ÅRLIG!
DIT PETER ENN MÅTTE VÆRE. VI SEES NESTE ÅR I DARMSTADT!
Om R&B-kvaliteten var på topp denne gang, regner vi med kvantitativt økt oppslutning!