Denne gangen gikk turen til Darmstadt.
Rekonstruert referat:
"Der Darmstadt Da"
De som var med:
Terje Andersen og Eldbjørg Sollied Erik Boye Erik Dahl Einar Nødtvedt Kjetill Østgaard og Turi
Forberedelser:
Heftig emailaktivitet som vanlig. Og flittige studier av
http://www.tu-darmstadt.de/city/
og http://www.echo-online.de/kultur/
Med andre ord: Det ble Darmstadt denne gang; bymessig og arkitektonisk et lite hakk ned i forhold til Augsburg, men et klart hakk opp for Peters karrere: "First we take the DarnStadt, then we take Berlin" -
Slik gikk det videre:
Fredag 1. desember:
Full samling på Gardermoen, etter at Værnesflyet med trønderne landet i bortimot rute 08.20. Stor gjensynsglede! Terje stjal likevel showet med sin medbrakte: Initielt vakte dette faktisk påfallende interesse, ikke minst da det viste seg at dama Eldbjørg var gift, godt gift endatil, dog ikke med Terje. Man øynet et snev av lugubritet som endelig kunne motvirke noe av den streitifiseringa som dessverre holder på å ta overhånd blant Olavs disipler! Men begge var så stabilnormale og gjennomført utaktiske hele turen, at de etter hvert ble trodd på sine ord og derfor ble lite å snakke om. Ingen lysfontener der, nei. Sukk. Men der var da gudskjelov nok av andre ting, se nedenfor!
Alle kom seg med SK 133 til Frankfurt 09.50, ankomst 12.05.
Til og med koffertene var med. Togekspert Terje the Engine hadde som alltid full oversikt og oppdatert informasjon om alle aktuelle togforbindelser: Tog til Darmstadt var tungvint und langweilig. Derfor anbefalte togfanatikeren utrolig nok å satse på buss (!), og utsendte fortropper kunne raskt rapportere at busstasjonen lå like utenfor Ankunft.
Ved omsider ankomst Darmstadt var også don Pietro da! Sentralt sto han oppstilt på Luisenplatz, der også Grossherzog Ludwig hadde tatt oppstilling, riktignok oppe på en 39 m høy søyle. Peter Skaldebass var det mest liv i, og han loset oss trygt til vår parkeringsplass; Parkhaus-Hotel Darmstadt am Grafenstrasse.
Om du tror Parkhaus betyr et hus i parken tar du feil. Det betyr tvert imot parkeringshus! Men det var da rom for oss også i herberget, eller skal vi heller si garasjen; fine rom, og et vertskap som selvsagt hadde lært seg norsk for at vi skulle føle oss hjemme. Og det gjorde vi.
Likevel, vi måtte en ettermiddagstur ut på byen, se fotofig. fra Erik D, jfr. også http://eline.uib.no/graathun/post/peterfans.htm. Vi ruslet rundt Neues Rathaus og Luisenplatz der Ludwig står og Altes Rathaus og Ernst-Ludwig platz der verken Ernst eller Ludwig stod; julemarked overalt nesten like bra som i Augsburg; Glühwein und Gemütlichkeit, men ikke samme skomakergatasnøvær som i fjor.
Allerede at 14:08 17.11.2000, PeterK@aol.com wrote: "Selv liker jeg best å gå på et japansk sted, sushi og slikt. Der har jeg ingen problemer med mine allergier". Dermed måtte vi også prøve det: Stedet viste seg å ligge midt inne i et supermarked. Rå fisk på Rema er ikke dumt! Eller var det Rimi. Uansett ble det bortimot interessant etter hvert, med mye godt tysk øl til. Hold deg unna varmlunka sake, sier nå jeg.
En lengre spasertur brakte oss til en park som var en park og ikke et parkeringshus. Langt ute i Park Rosenhöhe, eller noe sånt, fant vi redwood, eukalyptus og blomstrende roser, om enn noe frysende. Pause og hjemvei via mer julemarked med julesangsyngende lokal-kor og ditto-koloritt. Til velfortjent hvil!
Om kvelden ble det tyrkisk på Theater-Kasino Karagöz Türkisches Spezialitäten Restaurant in Sandstrasse 32. Mye god mat! Mye god vin!
Og det ble ganske sent -
Lørdag 2. desember:
Stor og felles hotellfrokost, der Peter møtte opp og ble med. Så bar det ut på tur:
Spasertur til Mathildenhöhe denne gang. Første stopp Die Russische Kapelle, som ligger der som et gedigent malapropos til all Jugenden rundt: In reichem orientalischem Schmuck, mit Goldenen Kuppeln, Mosaiken und Majoliken gehört sie zum typisch slawishen Kirchenbau. Forklaringen er enkel og fra 1899: Det er en liten gave fra den russiske tsar Nikolaus II etter at han hadde giftet seg med sin Alexandra fra Darmstadt, eine Schwester des letzten Darmstädter Grossherzogs Ernst-Ludwig. Siden den gang har det gått dårlig både med tsarer og grosshertuger. Men kirka står, se fig.:
På selve Mathildehöhe fant vi et fremragende Jugendmuseum, Art Noveau hadde de også for de som ikke hæler tysk. Igjen får vi takke der letzte Grosshertzog Ernst-Ludwig, som her opprettet en egen kunstnerkoloni, som på sin side takket og kvitterte med den første og unike Jugend-utstillingen "Ein Dokument deutscher Kunst" i 1901.
Gavebutikk var der også: Der spredte panikken seg da Einar N., Eldbjørg, m.fl., faktisk prøvde å handle noe. En time og tre utslitte damer senere var endelig fire små duppeditter forsvarlig innpakket. Og vi og den skyldbetyngede Kaufer kunne omsider rusle videre.
Kunstutstilling ble det også. At 16:12 02.01.2001, einar@senit.no senere wrote: "Kanskje vår italienske kunstnervenn med pendelen og passerene og de fargerike Yellow Submarine inspirerende bildene kan nevnes for å demonstrere det høyt eleverte og kultiverte nivå som hele reisen ble gjennomsyret av?" Kanskje det, kanskje ikke - . Hopp over, om du er i tvil.
På hjemvei ble det atter julemarked; Glühwein und Gemütlichkeit. At 16:12 02.01.2001, einar@senit.no senere wrote: "For meg var julemarkedet en liten nedtur i forholdet til fjorårets, vi bør stille krav til Peters karriere at den fra nå av også skal vise en stigning i antall boder som selger Jesus figurer". Det er Kjetill ikke enig i; du kunne da få både jesuser i tvilling-pakke og gjetere og vismenn for enhver IQ, fra DM 1,50 pr.stk. i ekte hongkongisk polystyren, til DM 1.800 pr.stk. i mer tvilsom fullskala håndskåret böhmisk eik. Heller ikke her trodde de på Julestjerna og Jordmormatja slik ekte kristne gjør, men satset derimot på komet a la Hayley, med obligatorisk hale som i Augsburg, dog fritt valg mellom med eller uten selvlysende day-gloo, tilpasset tro og smak. Et større tankekors ved den norske statskirka er det at den helt har glemt elefanten. Det blir da ingen julekrybbe uten elefant! Som skal stå parkert til høyre for stallen etter å ha båret sin vise konge fram. Kjetill falt helt i staver over en i håndskåret tre som man kunne male selv, men kjøpte den ikke. Quelle dommage, anger og ruelse helt fram til julaften: Da dukket den likevel fram under treet; stor O hvilken gjensynsglede! Nå står den ferdig håndmalt i julerødt, grønt og gull i Krangata; ingen har aldri hatt hjerte til å pakke den bort siden.
Koordinert hvil på hotellet, og fellesavtalt oppstandelse, før vi dro på tysk restaurant, for en gang skyld, etter gårsdagens internasjonale eksesser, for å feite oss opp på Eisbein und Sauerkraut und Schweinschwappel og fleskepølse og fetegås før kvelden; opera kan nemlig være en krevende øvelse.
Og vi var klar for Staatstheater - Grosses Haus, und Opera med Peter Skaldebass:
Les Contes d'Hoffmann
av Jaques Offenbach! Hvilken gjerne kalles Hoffmanns eventyr på norsk, hvilket har den svakheten at vi mister flertallsformen; eventyrene er nemlig mange, se nedenfor. I følge Wordsworth book of Opera er operaen et såkalt mesterverk - og den eneste seriøse denslags fra Offenbachs hånd. Han skrev bortimot 100 operetter (referenten minnes fortsatt med stor glede Den skjønne Helene på Malmö Stadsteater like etter Falklandskrigen, med en kvinnelig Thatcher-kopi i rollen som krigshisseren Kong Agamemnon). Jaques O. fikk nok etter hvert nok av ryktet som lettbeint underholdningsoperettør, og han allierte seg derfor med kjendis-forfatteren Julies Barbier da han endelig skulle lage noe or'ntlig operøst. Men slasken Barbier tok bare et drama han alt hadde laget sammen med Michel Carré, kalt Les contes fantastiques d'Hoffmann, til synopsis, og kokte så en libretto på det. Dramaet var igjen kokt sammen av tre populærfortellinger av tyskeren Ernst Theodor Amadeus Hoffmann, nemlig Der Sandmann, Rath Krespel, og Das verlorene Spiegelbild, spritet opp med løse rykter fra forfatternes eget liv ("loosely", som det står hos OperaGlass); dette var før personvernets dager må vite.
Totalresultatet ble deretter: En rolleliste på 22 (!) identifiserte personasjer ("Personnages" som det står), ikke medregnet esprits invisibles, garçons de taverne, édiants et amis d'Hoffmann, invités de Spalanzani, jeunes filles et invités chez Giulietta, fordelt over totalt 5 akter: Acte I (Prologue), Acte II (Olympia), Acte III (Antonia), Acte IV (Giulietta), Acte V: Epilogue.
Denne operaen har dermed det meste, unntatt kanskje en rød tråd, den eneste måtte i såfall være at Hoffmann har det med å stikke innom som snarest. Stykket har fått ros for sin spesielle blanding av fantasi og virkelighet! Hvilket jo også Se og Hør ofte har fått, spør du meg. Vi ga i allefall blaffen i å lete etter realistiske elementer og sammenheng og denslags, og kunne dermed lene oss tilbake og nyte sangen og musikken for fullt!
Det er klart at med så mange roller, kreves det at noen tar ansvar. I beste R&B-ånd gjorde der Peter det og tok seg alene av 2: Allerede i første akt (Prologue) dukker han opp som fullbefaren bar-eier under navnet Luther. Bra jobba! I tredje akt (Antonia) derimot er han Crespel, den faderlige far til den stakkers Antonia som dør så tragisk. Ikke bare synger han fletta av tyskerne, med to så ulike roller avslører han seg også som en meget god skuespiller! Stort! Kjempeapplaus! Litt for mye for Skaldebassen vår, antydet han etterpå, men han slapp gult kort fra dirigenten denne gang (jfr. http://eline.uib.no/graathun/operaseminar99.html), så da bør han tåle såpass, synes vi.
At 16:12 02.01.2001, einar@senit.no senere wrote: "Til ære for Peter (som drev hard reklame for kikkerter) kan vi jo også ta med noe om de lettkledde kvinnene fra Venezia i tredje akt. Hvis du vil demonstrere styrke kan du også du kommentere første akts praktfulle coloratura arie ("les oiseaux dans la charmille") der dukken Olympia må henholdsvis mekkes med og sparkes igang før hun blir helt ferdig". Herved er oppdraget utført, men merk bare at Einar da ikke har regnet prologen som egen akt, slik originallibrettoen faktisk gjør. Fy, Einar.
Utmattet tok vi så imot Peter backstage etterpå, der alle de andre stjernene tuslet ensomme og fanclubløse og misunnelige hjem i natten -
Så gikk vi på nattkafé, det ble tyrkisk igjen etter nok av det tyske kjøkken tidligere på dagen. Man blir så sulten av opera! Og tørst -
Søndag 3. desember:
Var det atter lang, god og sen hotellfrokost! Med eggene kokt Drei und ein halb Minut, bitte, etter Joffas klassiske oppskrift fra Augsburg, ( http://eline.uib.no/graathun/operaseminar99.html).
Så ble det fellesrusletur i byen; stille søndag formiddag uten julemarkedmas. Jugendshus en masse, vi har ikke sett maken siden Ålesund ble brant og gjenreist. En stor opplevelse og avveksling var det deretter å finne at selveste Hundertwasser hadde vært i byen: Boligblokken Waldspirale manglet ikke bar rette vinkler, den manglet faktisk rette linjer, se fig:
Noen fikk også med seg litt Stadtmuseum med litt av hvert, og en siste juleshopping i siste liten. Wella-museum (Wella AG ligger i Darmstadt) med sin eksklusive utstilling av 2700 ulike shampoflasker rakk vi dessverre aldri.
Så var det tid for avgang: Peter vinket oss litt vemodig farvel på Frankfurt-bussen, og sto der fremdeles da vi dro, lik Ludwig på sin søyle som gjorde det samme. Men avtalen er klar:
Vi sees om et år i Berlin!
Der Peter har nemlig nå fått bekreftet 3-års kontrakt med Deutsche Oper Da!
PS: Avgang SK 2640 fra Frankfurt 17.40, ankomst Gardermoen 19.45 og avskjed for denne gang, med et unisont:
Auf Wiedersehn!