MAXWELLS MUNTRE MUSIKANTER

Året er 1997. No Doubt topper hitlistene og 36,9 blir et begrep i norsk politikk. Allikevel er det Trondheim som stjeler overskriftene. Byen har invitert til folkefest på sin 1000-årsdag. Et rødt, hvitt og blått hav riper for full hals. Ski-VM har inntatt byen. I løypene kjemper Dæhlie, Jevne og Alsgaard mot navn som Myllylä, Prokurorov, og Mühlegg. På sidelinjen foregår det en annen kamp. En kanskje viktigere kamp. Kampen om å skape mest liv i UniverSKIteltet.

Teltet, som var et samarbeidsprosjekt mellom linjeforeningene, kunne lokke med studentkultur i form av orkester, band og sang, samt studentvennlige priser. Dette trakk hele 20000 besøkende i løpet av VM. Nabla hadde sin egen dag, og dette var Maxwells Muntre Musikanters store gjennombrudd. Ti trubadurer møtte opp i flotte uniformer og med egen fane. De skapte et fantastisk liv med sine marsjer og spesialversjon av «Albert Åberg»-kjeningen.

Maxwells, også kjent som MMM eller de Muntre, hadde lenge den egenskap at deres eksistens var diskret. De dukket kun opp ved spesielle anledninger som nissefester og 17. mail tog før de plustelig forsvant og ingen hørte fra dem. MMM oppsto i forkant av Nissefesten i 1995, og daværende leder regner det som den formelle stiftelsen. De regnet seg da som et korps og repertoaret bestor av kjente julesanger. Kildene sider at de kun hadde to øvelser før første opptrenden. Dyktige musikere trenger ikke mer.

Etter Ski-VM sovnet orkesteret noen år før det i 2001 igjen ble vekket av den daværende Nablalederen. De Muntre opererte med et delt lederskap med en musikkalsk leder og en organisatorisk leder. Dette skyldtes at initiativtakeren ikke kunne spille et eneste instrument og dermed ble gruppens dirigent. Orkesteret besto av en del dyktige musikanter og noen helt ubrukelige. De første spilleoppdragene var musikalske katastrofer, men stemingen var god og Maxwells var et fast innslag ved alle Nablas tilstelninger. Dette kunne være under punch-serveringen på julebordet, ute i 25 kalde under de XVII Jacobinske Vinterleker, blesting i forelesning, revy, immatrikuleringsfester og Smash-festivalen under UKA. Kjennemerket var sombreroer og innslag av ponchoer, og når de marsjerte spilte hele gruppen kazoo. Øvingslokalet var til enhver tid Nabla-kontoret, med et par innslag av øvelser på Nabla-kjelleren.

Daværende Maxwells-leder Johan Løwig Rambech forteller: «Vi fikk holde på med vårt uten å få kjeft, men plustselig en gang spilte vi ganske bra og ble fortalt at det tok bort noe av sjarmen vår. Uansett, vi fikk et ganske stort reportoar etter hvert. I tillegg til den kjente og kjære Nabla-sangen, Theodor og Studenter-sangen, ble vi kjent for monsterhits som blant annet Bombadilla Life, The Final Countdown og Obladi Oblada.

I 2003 (om jeg husker rett) var det fritt frem for alle å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix. Dette var selvsagt en sjanse vi ikke kunne la gå fra oss. Vår kontrabassist snekret sammen en ganske så god låt og spilte den inn på egen hånd. Jeg sendte denne inn som gruppes manager og presenterte oss som The Maxwells for å høres litt mer hippe og kule ut. Merkelig nok fikk vi aldri spilt på showet, men vi fikk 10 gratisbilletter for forsøket. Og siden en annen av våre musikanter også hadde sendt inn en låt hadde vi 20 gratisbilletter til evenementet. Så da ble det heisatur til Oslo.

Under Nablas jublileumsrevy i 2003 var det Maxwells som sto for det musikalske innslaget, og dirigenten hadde også en liten skuespiller-rolle i den sagnomsuste revyen. Sammensetningen av instrumenter var hovedsakelig basert på hva folk kunne spille på. Så vi stilte med stortromme, skarptromme, tverrfløyter, tuba (euphonium), gitar, trekkspill, trompet, tromboner, fiolin, kontrabass, kazoo, saksofoner og triangel i et herlig sammensurium. Dette førte til at det var en utfordring å arrangere skykker for denne noe orginale sammensetningen. Dirigeringen foregikk stort sett med forskjellige remedier for hver konsert, som blant annet loff, elgpølse og balltre.»