**VELKOMMEN TIL NABLA**

Hver sensommer i Trondheim finner et umiskjennelig scenario sted - intet mindre enn et ofringsrituale til ære for Nabla. Det er selvfølgelig snakk om Nablas opptaksprøver. Selv om man forsøker å holde blodtørstigheten på et minimum og liv og lemmer for det meste holdes intakte, så skal man ikke ta lett på dette høytidelige arrangement. Intet er hellig når ens dedikasjon og verdighet ovenfor linjeforeningen Skal settes på prøve. Her er det nødvendig, men ikke tilstrekkelig med nerver av stål. Som seg hør og bør blant vordende medlemmer av Gløshaugens skarpeste bør en intuituv forståelse av de fysiske lover være til stede, og et hode for integraler er ei heller å forakte.

I Nablas spede barndom var opptaket også en høytidelig affære, noe som tydelig ble befestet gjennom at det var selveste Deus ex Machina som personlig stod for transformasjonen av de håpefulle nullvektorer, eller aspiranter som de den gang ble kalt, til fullverdige Nabla-komponenter. Dette foregikk ved at Deus stilte aspiranten innledende spørsmål for å teste hans kunnskaper. Etter at disse var besvart, tilfredsstillende eller ei, ble aspiranten utsatt for strøm, noe som angivelig gjorde at nablaoperatoren forvandlet en fra «en stakkars aspirant» til «høvelig Nabia-komponent» Det hele ble avsluttet med følgende ord fra Deus: «Tøm så denne kalk [med brennevin], og det er fuldbragt». 

Empiriske bevis taler for at man de senere år har gått bort fra denne metoden. Lite er kjent om opptaksprøvene i de etterfølgende tiårene, delvis grunnet bevisst mangel på dokumentasjon. Det lille som har kommet fram handler om sølvnitrat som ansiktsmaling og safari i Gløshaugens underjordiske labyrint. I dag markerer opptaksritualet slutten på en to uker -lang velkomst i regi av faddere bestående av allerede godt integrerte komponenter. På denne siste dag tar de derimot av silkehanskene og sørger en opplevelse man ikke slipper umerket fra. Dersom noen skulle være bekymret for at dagen tredde inn i Nablas rekker ikke blir foreviget, så er dette heldigvis ikke noe problem, for med høy fotograferingsfrekvens og lav motivterskel blir det sjeldent mangel på bilder.

Hva skjer så med disse kunnskapstørste spirene som higer etter få innpass helligste denne dag, dette åpenbare vendepunkt på deres livskurve. Hva skjer etter at de innledningsvis har blitt oppstilt, blendet av Nablas storhet (og definitivt, ikke grunnet bind for øynene), testet både kunnskaper og sangferdigheter, rettmessig straffet ved mangel på disse. Hva skjer etter at da har blitt loset rundt på deres nye favoritthaug av mer eller mindre barmhjertige faddere og utsatt for prøvelser som er påkrevd av Nabla? Da kan de ta et velfortjent pust i bakken og gjøre et forsøk på å børste av seg merkene etter dagens påkjenninger, før de gjør klare til kveldens høydepunkt; selve manifestasjonen av deres nyervervede status som verdige Nab]a-komponenter, nemlig immatrikuleringsballet.

I linjeforeningssammenheng er immballet å regne som alle festers mor, men de fra velmøblerte hjem finner nok straks ut at den nye forelder er svært så liberal. Når Nablas fremtid skal feires, legemliggjort av de som har tatt den fortreffelige beslutningen om å begynne på sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk, skal selvsagt finstasen på. Resultatet blir et syn av velkledde komponenter som selv ikke en harsk eim av eau de kebab fra tidligere på dagen kan rokke ved.

Nablas Immatrikuleringsball er et tradisjonsrikt, arrangement og mang et festlokale i byen har vært vertskap for hyllesten av våre nye komponenter. På 50- og 60-tallet var Singsaker Studenterhjem det naturlige samlingsstedet, før man utover 70-tallet vekslet mellom «To kokker» på Moholt og Studentersamfundet. Siden den gang har de flotteste lokalene i byen kjempet om å minimere våre utgifter under restriksjoner på antall sitteplasser og priser baren.

Med så lange tradisjoner er det naturlig at det utvikler seg noen faste poster på programmet. Et folkekjært innslag er det akademiske bordverset Theodor, en vise de nye komponentene gjerne har lært elske på rekordtid. Denne slageren innleder også middagen der gestene blir servert et bedre måltid med tilhørende drikke(r). Middagen preges gjerne av den sedvanlige passiar krydret med umenneskelige mengder skåling. Den rause tradisjonen med at enkeltpersoner kan sine utvalgte fører nødvendigvis til at mange mottar sin hyllest.

Dersom stemningen på immballet skal beskrives med to ord må det være «rimelig stigende». Dette bør ikke kun tilskrives den utdelte hederen, men også innslagene under veis der komponenter kommer med velfunderte bidrag i form av taler og scenekunst. Prisen for mest stigende har en tendens til å tilfalle femte klasse, som gjerne gjester ballet for feire sine nært forestående oppnåelser og dele av sin utømmelige visdom.

Nabla har også gode tradisjoner ror å invitere representanter fra de andre foreningene på Gløshaugen. Disse ballvante individene kommer sjeldent i dårlig humør og baner vei med gullstruper under sangene som deles av foreningene ved NTNU. Foreningene bringer også med seg gaver og lykkeønskninger. Fantasien setter sjelden grensen for de innfall som ender opp gavepapir under den høytidelige sermonien som er gaveoverrekkelsen.

Tilstede på ballet er også innehaver av Nablas høyeste verdighet, Deus ex Machina, som sammen med styret tildeler de nye komponentene sine etterlengtede diplomer. Dette symbolet på livslangt medlemskap i linjeforeningen Nabla plasseres på en høyaktet plass i hjemmet, der den inspirer til akademisk berikelse og minner om det ansvaret som hviler hos en Nabla-komponent.

Etter middagen, med tilhørende formaliteter, løsnes Slipset og slusene åpnes for alvor. Erfaringene fra disse siste timer er få men i senere tid har Nabla hatt for vane å varte opp med live-musikk og dans. Etter en innholdsrik dag, avsluttet med Immatrikuleringsballets pomp og prakt, kan de nye komponentene Vende hjem med den gjeveste utmerkelsen universitetet har å tilby, Nabla-komponent.